Norge sender soldater til Mali

Det ble igår 3. juni 2013 offentliggjort at Forsvarsdepartementet har besluttet å sende rundt 20 offiserer og soldater til Mali. I januar 2012 startet et opprør blant tuareger i den nordlige delen av landet, hvorpå en allianse mellom tuareger og islamistiske grupperinger tok makten ved et statskupp. Tuaregene ble etterhvert marginalisert av islamistene, som blant anent innførte streng sharia-lovgivning. Det nordlige Mali erklærte uavhengighet med opprettelsen av staten Azawad i april 2012. Ettersom opprørerene mot slutten av 2012 rykket sørover mot hovedstaden, besluttet Frankrike sammen med vestafrikanske styrker å intervenere militært på direkte oppfordring fra Malis regjering. 

De norske soldatene vil inngå i FN-styrken MINUSMA (Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali) som ble vedtatt etablert av FNs sikkerhetsråd 25. april 2013 ved resolusjon 2100. Styrken vil tilsammen bestå av 11 200 militære og 1440 politi og sivile med oppstart fra 1. juli og vil overta etter de franske styrkene og den afrikanskledede operasjonen AFISMA; en militær sammenslutning med personell oppnevnt fra ECOWAS. 

Konflikten i Mali er komplisert med ulike folkegrupper og mostandsfraksjoner. På bakgrunn av de pågående urolighetene og den franske intervensjonen i januar 2013, «Operasjon Serval», har det lenge vært spekulasjoner rundt et eventuelt militært bidrag fra Norge. I første rekke ble det fra politisk hold fastslått at dette kun ville være aktuelt dersom EU kom med en direkte forespørsel. Norge har tidligere deltatt aktivt i EUs militære operasjoner og er det tredjelandet som har bidratt til flest utenlandsoperasjoner i deres regi, til tross for at Norge ikke har noen formell forpliktelse til å delta. 

Flere eksperter har fremholdt sammenhengen mellom krigen i Libya og situasjonen som nå har oppstått i Mali. Enorm våpenflyt etter Gaddafis fall førte blant annet til store våpenarsenal i omløp blant islamister fra den vestlige delen av Sahel-regionen. Norge deltok svært aktivt i den militære operasjonen i Libya, der hovedrasjonalet var at det var bedre å gjøre noe, enn å stå på sidelinjen å se på. Anvendelsen av R2P – Responsibility to Protect i Libya og narrativet om dets suksess, føyer seg inn i rekken av liknende retorikk som har blitt brukt siden Kosovo i 1999 og samtlige kriger siden. Dette kan ikke anses som annet enn et utslag av kollektiv dårlig samvittighet etter Rwanda og Srebrenica, kombinert med tilsmussing av faktiske motiver for krigføring gjennom humanisering og etablering av såkalte «humanitære intervensjoner» der beskyttelse av sivile er den altomfattende legitimerende faktoren. 

MINUSMA-styrken og de norske soldatene som skal bistå har et tydelig FN-mandat i ryggen, der økonomisk bistand er en nøkkelfaktor. Dette er heller ikke en militær innsats der NATO har det operasjonelle ansvaret. Forsvarsdepartementet har besluttet å bistå med personell fremfor bakkestyrker og bombefly. Tilsammen er dette faktorer som gir større legitimitet til det internasjonale bidraget. Man kan dessuten anse en norsk motvilje til å delta i MINUSMA som en reell ansvarsfraskrivelse, gitt sammenhengen mellom konflikten i Mali og intervensjonen i Libya. Colin Powell sa en gang «If you break it, you own it». Situasjonen i Mali idag, samt Norges medansvar til denne, samsvarer godt med hans betraktning. 

Å støtte en operasjon i Mali er politisk korrekt, fordi FN skal være fundamentet for måten det internasjonale samfunn håndterer kriser som i Mali. Mandatet er tydelig og har bred forankring blant FNs medlemsland. Dersom mandatet skulle endre seg underveis, må den norske deltakelsen opp til ny behandling øyeblikkelig. Vi kan ikke tolerere en beslutningsprosess tilsvarende den norske deltakelsen i Libya, som manglet enhver demokratisk forankring i regjering og partiene på Stortinget. Det gjenstår imidlertid å se om MINUSMA-styrkens tilstedeværelse vil tjene Mali og dets sivilbefolkning på sikt. Resolusjon 2100 åpner for at franske tropper skal kunne bruke alle nødvendige midler til støtte for FN-styrkene. Dette vil i verste fall kunne føre til ytterligere krigføring og forsterke grobunnen for terrorisme. Vår erfaring med liknende militære operasjoner tilsier at det er en rekke grunner til å forbli årvåkne og følge utviklingen nøye.